I går litt etter frokost fikk vi en trist melding fra vår mentor. Vi skulle dra fra Bafoulabe tidli fredag moren (i dag.) Så da var det bare å sette i gang med å gå rundt til alle familiene vi har spist hos, for å si hade og takke for oss. Det var ikke bare bare å finne alle hjemme, for det var kvinnedag og da var alle kvinnene samlet på konferanse, pluss at det var seminar på bibelskolen så det var utroli mange som var der. Vi fant heldigvis noen hjemme hos hvær familie til slutt da. Det var en lang og trist dag som var proppet med program, dagen endte i et tårevått farvell med den ene vertsfamilien vår før vi jikk hjem for å starte pakkekarieren. 

Det var tidli opp i dag for å lesse i bilen og ta ett sisste farvell med de vi håpet skulle komme til Misjonen for å si hade til oss. vi begynte å bære ut og pluttseli kom den ene etter den andre. To av guttene vi har hengt mest med kom, tre av vertsfamiliemødrene kom, pluss noen av ungdommene på tuna. Dette tror jeg at jeg med hånda på hjerte kan si at var den verste avskjeden jeg noen gang har tatt. Jeg har bodd her nede i 4.5 månde, lært kultur og språk av dem, spist mat med dem, hunget med dem på kveldene, også skal jeg bare reise fra dem. De har tatt i mot oss med åpne armer og invitert oss inn til seg, de reiser seg for at vi skal få sitte, vi får den beste maten, de gjør alt så bra for oss, og hva gjør vi til gjengjeld ? vi spiser hos dem, klarer nesten ikke kommunisere med dem. så bare reiser vi fra dem, uten å vite om vi noen gang kommer tilbake. Det var en tårevåt og trist avskjed i dag morges. 

Vi tror og håper vi har klart å legge igjen en del spor etter oss i menigheten og landsbyen vi har bodd i. De her nede har i hvertfall vært med på å  merke oss for livet. Dette har vært en opplevelse ihvertfall jeg aldri kommer til å få oppleve lignende og ikke vil glemme. 

”Tiguida! Tiguida Diawara!” Ropene gjaller i ørene mine i det jeg legger hodet ned på puta. Nå er jeg ikke lengre bare en tilfeldig tubabo fra Norge. Endelig har jeg fått utdelt et vaskeekte Mali-navn: Tiguida Diawara. Og folk her bruker det så mye at det føles helt automatisk å reagere når jeg hører navnet. Alltid er det noen som vil hilse, høre hvordan jeg har det, hvordan familien har det, foreldrene mine, helsa mi også videre. Mens jeg ligger og prøver å sovne til lyden av den intense mjauinga til Ingunns katt (Gudrun Mosine) er det nettopp maliernes sosiale evne og gjestfrihet som slår meg. Det er virkelig annerledes enn hva jeg er vant til fra Norge!

Hjemme i kalde nord bor vi i hvert vårt hus – eller leilighet. Hvis noen kommer inn i huset ditt bør de helst være invitert, og hvis de kom uten invitasjon kan de ikke alltid forvente så mye mat. Huset er et privat sted for oss, og det er uhøflig å stå og se inn i andres vinduer. Sånn generelt. Slik fungerer det derimot ikke her i Mali. De har små hus eller hytter hvor de sover og kler på seg. Men så veldig mye mer gjør de ikke der. Det er gårdstunet som utgjør det vi i Norge kaller stue, og selv om de fleste har mur rundt, er denne ofte så lav at alle som går forbi på gaten får med selv alt som skjer på tunet. Det kan være høylytte diskusjoner – eller en dusj. Damene sitter gjerne på tunet store deler av dagen for å forberede mat, vaske grytene, passe barna og lignende. Da er det en selvfølge at vi stikker innom hvis vi går forbi på vei til markedet. Hilsereglene er ekstremt viktig, men det er også mye høfligere å sette seg ned – om så bare for noen få minutter – enn å gå forbi. I tillegg er malierne flinke til å tilby andre mat hver gang de selv skal spise, selv om de har lite av det og er veldig sultne. Relasjoner til andre mennesker betyr mer enn hva tid og det å rekke ting gjør.

Men hva så om jeg har et norsk eller malisk navn? Utgjør det noe forskjell? Tja, på én måte så tror jeg det. Ved å bruke Tiguida, kle meg i de lange, fargerike skjørtene, spise den maliske maten og å lære bambara viser jeg tydelig interesse for den maliske kulturen. Vi er utsendere fra Gå Ut Senteret som skal lære om andre samfunn, ikke forandre andres levemåter og tankesett. Jo åpnere jeg er mot malierne, jo åpnere blir de mot meg. Dessuten ser jeg på det som en utrolig hyggelig gest å få likt etternavn som den ene vertsfamilien vi har spist hos, og de på sin side føler at vi har knyttet sterke bånd gjennom at jeg nå er en del av familien. Og relasjoner er som sagt ekstremt viktig her.

I morgen er det en ny dag med nye møter med nye mennesker. Tiguida Diawara gleder seg.

Kirken i Bafoulabe har bestemt at vi skal i fire ulike vertsfamilier. Én uke hos hver familie. Først ut er familien Diawara. Vi er i vertsfamilier for å bli kjent med ungdommen i menigheten. Kirken her klarer seg så å si uten hjelp fra normisjon. Derfor skal vi bare være deltagere og virke positivt inn på miljøet i kirken. I denne familien fikk Ingunn og Torunn maliske navn. Torunn heter Tiguida Diawara og Ingunn heter Oumou Sakiliba. Her har vi spist mat tre ganger om dagen. De har vært veldig hyggelige. Vi har fått vært med å lage mat, og besøke deres venner og naboer. Hver dag etter lunch var vi hos en nabo og så på såpeserie på fransk. Vi forstår lite, men det er gøy å se på de rare ansiktsuttrykkene og musikken. Det er ikke spesielt profesjonelt.

Vi har prøvd å gjøre litt ting som er vanlig her i Mali. Vi har båret vann på hode, fått hennamaling på bena. De tok oss også med på tradisjonelt bryllup. Der så vi mange damer som danset tamtam. Det ser egenlig bare ut som om de tramper og tar hendene fram og tilbake. Men det er et skikkelig fotarbeid som vi aldri kommer til å klare. Denne gangen slapp vi å danse, for se om vi slipper unna neste gang?

Vi har trivdes hos dere, det ble en veldig god velkomst. Takk for en flott uke!

Den siste uken i Tambaga hadde vi ansvar for førskolen der misjonærbarna går. Der skrev vi tall, leste bøker og sang. Det var riktig så koselig. Dette var bare tre dager den uken så det ble mye soling på taket og lesing av krim.

De siste dagene vi var i Tambaga kom de som skulle til Bafoulabe. Det er en grei mellomstopp. Da møtte Ingunn og Torunn vår mentor Gunn-Marit for første gang. Vi serverte henne og familien mat før de reiste videre.

Ikke mange dager etter drog også vi. Reisen er på ca fire og en halv time. Den består av rød afrikavei. Den uken vi kom fram var det seminar her så det bodde gjester der vi skulle bo resten av oppholdet. Derfor ble vi mellomplassert i det som heter klossen. Det er uten strøm og uten vann.  Det var heller ikke store plassen så vi var to inne i huset og ei på taket.

Første uke i Bafoulabe var det også jobbing med misjonærbarna. Da hadde vi skole og førskole for foreldrene var på seminar. Da var vi på utflukter til elven og hadde musikktimer med synging av julesanger. Må prøve å få litt julestemning.

Vi er vel fremme i Bafoulabe og gleder oss til å ta fatt på arbeidet og starte med vertsfamilier!